KULTURENS MAKT OVER PARFORHOLDET
Som par omsluttes vi av kulturens idé om hvordan vi skal ha det og leve sammen. Den romantiske idé skaper mange opplevelser av nederlag. Når kulturen snakker om romantikk – skaper den forventninger som følger oss lukt inn i ektesenger og rundt middagsbord. Synes dere at forholdet dere er i, er langt unna den romantiske ideen?
Dere er slett ikke alene. Klubben er stor. Og gjør det ikke til et problem. Som Aristoteles sa: Sannheten er alltid lokal. Den romantiske forestilling blir god, først når den formuleres av dere selv, gitt hvem dere er, hva som er viktig for dere, hvordan dere ønsker å leve.
Jeg kan høre kulturen snakke, når par sier: ”Vi burde”. Vi burde bruke mer tid sammen. Vi burde gå mer ut. Vi burde se mer venner… Eller også ”bli flinkere til”. Vi må bli flinkere til å se hverandre. Vi må bli flinkere til å krangle sivilisert…
Da er det kulturens evne til å få oss til å oppleve oss inkompetente, som skaper tvang og ufrihet. Å leve opp til kulturens forventninger er et lite takknemlig prosjekt, og den kommer aldri til å gi deg eller dere et klapp på skulderen. Det er også en av de tingene vi angrer mest på når vi skal dø: at vi ikke vågde leve sanne liv, men var for opptatt av å leve opp til forventninger (Bronnie Ware: The Top Five Regrets of the Dying, 2012)
Tro ikke på glansbildeversjonene, de er destruktive for oss og vårt frie liv. Glans får forholdet vårt først, når vi lever sant, i pakt med vår egen identitet og våre egne verdier.
Uavhengig av om vi lever i heterofile eller homofile forhold, om vi er unge eller eldre, - uavhengig av utdanning eller økonomisk status, vil de aller fleste av oss være deltakere i klubben for livets strev fra tid til annen.
