FAMILIESAMTALER
Foto: Slow Design Studio
Å SKAPE ET FRITT ROM FOR BARNAS FØLELSER
Familien i stå?
I blant opplever vi at familien går i stå, at kontakten mellom familiemedlemmene blir dårlig eller at vi ligger i krig med hverandre. Foreldre kan ha en slitende og ulykkelig opplevelse av å ikke komme på lag med barna, men tvert om kjempe mot dem, i forsøk på å sette grenser og få barna/ungdommene til å gjøre det rette. Eller foreldre kan oppleve at de ikke forstår barnas reaksjoner, blir uttrygge på seg selv og sine rolle som forelder, og kanskje slites foreldrene i uenighet om oppdragelsen.
Familiekonflikter handler også om forhold til svigerforeldre eller egne voksne foreldre, med spørsmål som kretser om tradisjoner, makt, grenser, innflytelse og lojalitet. Eller det handler om ny-familienes komplekse struktur, med egne og felles barn, eks-partnere, ste-foreldre og ste-besteforeldre.
Kom sammen med de som bryr seg
I familiesamtaler kommer hele eller deler av familien sammen: Barna, ungdom, eks-partnere, beste- og svigerforeldre, slekt og venner eller andre som er viktige i familiens liv. Samtalene bygges opp slik at hvert familiemedlem skal oppleve seg sett, hørt og forstått ut fra egen opplevelse og egen identitet, – av de øvrige.
Barnas stemme har alltid forrang
Når foreldre og barn kommer sammen, har imidlertid barnas stemme alltid forrang. Det gjelder også om barna er godt voksne. Foreldre kan i familiesamtaler oppleve det utfordrende, at barnas stemme får plass uimotsagt, også med kritikk, skuffelse og smerte over hvem foreldrene har vært eller er. At barnas stemme skal høres og få rom, henger sammen med maktforståelse. Foreldremakten merkes av barna, mer enn av foreldrene. Og foreldre slutter ikke å ha makt over oss, selv om vi er voksne. I familier der barn til slutt stenger av eller minimerer kontakt med foreldre, handler det som regel om at foreldrene ikke klarer å legge vekk sin tendens til å ville påvirke, oppdra eller styre barnas virkelighetsoppfatning.
Alle foreldre som ønsker å bevare god kontakt med barna sine, må mestre å skape det frie rommet, der barna kan være seg selv. Det som kan oppleves skummelt og nesten paradoksalt for foreldre, er at først når du anerkjenner barnas opplvelser, og tar på deg ansvar for det som har vært vanskelig med din væremåte, så kan kontakten bli god. Men mange foreldre er redde for dette, - de frykter å gjøre vondt verre ved å ”skrive under” på sine feiltrinn.
Når foreldre og barn kommer sammen til terapi, holdes en stram regi, og foreldre må være innstilt på å innta lytteposisjon.
